EMI: lurest i klassen

Bare for å være sikker på at alle får med seg dagens oppslag om den for tiden så til de grader innovative platebransje (tilsynelatende NOT): Aftenpostens tekno-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i dag om EMIs innsats for å hindre privatkopiering av plater. Alle nye plater fra EMI har kopisperre. Greit nok. Problemet er bare at en del spillere faktisk ikke kan spille platene i det hele tatt (i enkelte tilfeller ødelegger EMI-platene cd-spillere). Sannsynligvis gjelder det ikke altfor mange spillere, og selvfølgelig forsøker EMI og andre plateselskaper å gjøre hva de kan for å hindre privatkopiering og P2P. Men det er litt paradoksalt at slike kopisperrer faktisk kan føre til at flere henter musikken gratis fra nettet. Jeg håper for platebransjens skyld at de har bedre strategier for å tilpasse seg våre endrede musikkvaner. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på Sony's nye Network Walkman. Med denne kan du kanskje bare spille sanger kjøpt fra Sony Connect (det er såvidt jeg skjønner litt uvisst).

sau

Når jeg er ferdig med en pageturner, er behovet for en ny alltid påtrengende. Slik var det også da jeg torsdag kveld leste siste side i Henrik Langelands Wonderboy. Gøy med medie- og forlagsbransjen som tema. Riktignok overdriver Ingebrigt Steen Jensen når han sammenligner Langeland med Tom Wolfe, men pytt la gå. Ambisjonene om å denne gangen faktisk låne en bok på biblioteket ble det derimot ingenting av. Pocket til under hundrelappen er bare sååå overkommelig. Denne gangen sto valget mellom Nesbøs Marekors, DBC Pierres Vernon Good Little og Dan Browns The Da Vinci Code. Med andre ord: bare bestselgere og/eller kritikerfavoritter som alternativer. The Da Vinci Code gikk av med seieren. Et valg jeg åpenbart ikke har vært den eneste til å ta. På Paradisbukta i går - det var kaldt og surt og ikke fryktelig mange mennesker - leste ikke mindre enn tre andre i min umiddelbare nærhet den samme boken.